Chat with us, powered by LiveChat

En kollega har over flere år vært opptatt med å sverte kolleger. Således vil man på nett kunne finne referanser til nettsider/ blogger  med «fakta» om dr. Simensen. Aktuelle person har endog distribuert kopi av ikke rettskraftig dom til mine naboer og andre privatklinikker i Norge. Slike mennesker er dessverre vanskelig å stoppe og man kan i dag skjule sin identitet og i praksis skrive hva man vil av løgner om hvem som helst uten å bli stilt til ansvar. For de som måtte være interessert vil denne artikkelen opplyse om hva som skjedde, så kan man jo selv gjøre seg opp en mening.

Der makten rår.

Alerissaken. Pasientlistesaken. Et varsel om varsling.

kirurgi_plastik

Flere aviser  har i løpet av 2016 hatt en rekke kritiske artikler om forvaltningsmessige tilstander i Helse-Norge. Fryktkultur der helsepersonell ikke tør ytre seg på grunn av redsel for represalier refereres ofte . De fleste leger kjenner seg igjen i beskrivelser som dessverre i liten grad  synes å gjøre inntrykk på byråkratiet. Helsebyråkratene antyder med ikke så lite arroganse at fryktkultur ikke finnes og at problemstilling kun er et resultat av  legenes egen arroganse.

Jeg har førstehånds erfaring  med problematikken som gir et foruroligende innblikk . I 2009  var jeg en av  tre private aktører  som varslet Helse Sør-Øst  (HSØ) om at  ikke alt var som det burde være. Forholdene gikk på kompromittering av pasientsikkerhet og kvalitet i forbindelse med anbud som i stor grad ble vunnet av en større privat helseaktør .  HSØ  fikk oversendt en bred gjennomgang av de aktuelle kritikkverdige forhold vedlagt bevismateriale .

Helse Sør-Øst valgte oppsiktsvekkende nok å neglisjere varslingen. I stedet fokuserte de på at den vedlagte dokumentasjon kunne være innhentet på ulovlig måte.  I tett samarbeide med vinner av anbudet  ble de varslende private aktører politianmeldt. Dette resulterte i et etterforskningsmareritt der politiet  ved politiadvokat Ragnvald Brekke uten hensyn til ressursbruk foretok arrestasjoner, razziaer samt gjennomgang av privat- og forretningstilknyttet datamateriale. Etterforskningsfokuset var rettet kun mot de fremlagte dokumentene  og var  totalt isolert fra sakens overordnete varslingsperspektiv. Etterforskningen resulterte i gjennomgang hos statsadvokaten med grundig analyse og referanse til andre saker som det var relevant å sammenligne med. Statsadvokaten konkluderte med at det ikke fantes grunnlag for tiltale og anbefalte saken henlagt ,evt. ble det overlatt til politiet å vurdere bøteleggelse. Politiet slo seg ikke til ro med dette og  anbudsvinneren  fikk for egen regning fra en av landets dyreste advokater utarbeidet en alternativ tolkning av loven . I felleskap fikk de  av Riksadvokaten overprøvd statsadvokatens vurdering og  saken  endte etter hvert i retten. Saken ble behandlet i to rettsinstanser over en 2 årsperiode og endte til slutt med en konklusjon som for alle praktiske forhold var identisk med statsadvokatens opprinnelige innstilling.

Gang etter gang har vi sett at rettsapparatet settes i sving  med store kostnader for samfunnet og den øvrige rettskapasitet.  Et fenomen der  anklagende myndigheter synes å ha bestemt seg tidlig uten interesse for å tenke alternativer  eller ville gå etter beviser  som ikke samsvarer med  deres  umiddelbare oppfatning  ses det  stadig eksempler på. Den store økonomiske belastningen  for felleskapet og en stor individuell belastning for berørte parter synes i liten grad å inngå i vurderingen.. I hvilken grad riksadvokatens og politiets vurderinger skyldes ukritisk atferd, inkompetanse eller er et resultat av ytre press vites ikke. Saken belyser klart at helseforvaltningen ikke er åpen for kritiske tilbakemeldinger på organisering og gjennomføring av helsetjenestetilbud til befolkningen. Selv når det dokumenteres soleklare brudd på grunnleggende pasientsikkerhet og kvalitet i leveransene, velger forvaltningen primært å verne  om sin egen atferd og handlinger. At de velger å bruke politiet til å ”ta seg av ” uønskete  samarbeidspartnere hører forhåpentligvis til unntakene. Resultatet av ovenstående er at undertegnende fortsatt virker i helsevesenet, men lever i en kultur av dessillusjon og frykt.  Ønsket om konstruktiv diskusjon med helsevesenet  er borte. Dette skyldes helt klart ikke egen arroganse, men erfaring med helsemyndighetenes vilje og evne til å undertrykke kritiske innspill. Dette lille epistel er ikke et innspill i så måte, men et varsel til kollegaer samt et snev av egenterapi i forhold til sjokkerende erfaringer med forvaltningens atferd.

Hvordan ble saken håndtert av media, politi og rettsvesen ?

Pressens evne til å få frem essensen i «pasientlistesaken» var  svært varierende. Internetts treff på oppslag som er flere år gamle blir liggende «der ute»  og  typisk nok er ingen interessert i senere å skrive om hva som etter hvert  fremkom. I politiet  ble saken håndtert av politiadvokat Ragnvald Brekke i Økokrim som  ansvarlig etterforsker. En flere års  prosess med personlige belastninger for de involverte og utvilsomt et 2-sifret millionbeløp i offentlige omkostninger kan kun karakteriseres som meningsløs  og tuftet på svært dårlig dømmekraft .

Pasientlistesaken dreide seg om at flere private sykehus la inn anbud på et større offentlig helseanbud i regi av HSØ for perioden 2010-2014. En av aktørene vant en betydelig andel av anbudet og flere konkurrenter samarbeidet om klager på tildelingen basert på at de var kjent med at vinnerens anbud innehold usanne opplysninger.

Klagene var til dels utformet av velrennomerte advokater som ikke så betenkeligheter i at det ble fremlagt bevis på klagepunkter fremskaffet av undertegnete. Bevisene utgjorde offentlig tilgjengelig informasjon skaffet til veie fra anbudsvinner. Vinner av anbudet valgte imidlertid å politianmelde forholdet som tyveri av bedriftshemmeligheter og politiadvokaten gikk ut med pressemelding om tyveri av 2000 pasientjournaler hvilket utløste et mediasirkus. Samme politiadvokat  fyrte godt oppunder i media med sin høyst subjektive feiloppfatning og tok ut siktelse mot 4 leger hvorav 1 tidligere president i legeforeningen samt 2 jurister og 2 foretak.

Nå var det aldri snakk om en eneste pasientjournal, derimot dreide det seg om lister med sladdete navn med  operasjons-og poliklinikktall med et svært avslørende innhold. Med et minimum av dialog med enhver lege  i Norge eller Norsk Pasient Register ville Økokrim kunnet få opplyst at Norsk Pasient Register registrerer  all medisinsk og kirurgisk aktivitet  i  Norge .Slik informasjon utleveres til enhver med et minimum av formaliteter. Man kan således til enhver tid hente ut opplysninger om f.eks. hvor mange meniskoperasjoner som utføres ved  både offentlige og private sykehus i Norge. Listene ble fremskaffet fra anbudsvinner fordi NPR ikke kunne levere tallmaterialet i tide. Påstanden om at dette representerte bedriftshemmeligheter ble slukt rått av politiet . Man kan imidlertid trygt hevde at det allikevel forelå bedriftshemmeligheter  i listene: Beviset for at hundrevis av pasienter faktisk ble operert uten forutgående undersøkelse av ortoped var entydig

Helseregionene har en omfattende kontrollmulighet av sine leverandører. Hvis de vil. Man kunne i denne saken ha gjort et seriøst vitenskapelig  studie: Hvordan går det med pasienter som opereres ut ifra fastlegens henvisning med MR-beskrivelse uten noen nærmere ortopedisk undersøkelse ? For en legmann er spørsmålet kanskje ingen selvfølge. For en ortoped er tanken på å operere ut ifra slike kriterier alene absurd. Her hadde man et stort tallmateriale der HSØ kunne funnet ut hvordan det gikk med  hundrevis av pasienter som ble utsatt for slik behandling. Åpenbart ønsket man ikke disse tallene på bordet idet ikke en eneste pasient ble kontaktet. Et tilsvarende studie ville for øvrig ikke vært mulig å gjennomføre idet det ville ha blitt stoppet av enhver etisk komite.

Og til tross for at anbyder hevdet at alle pasienter ble tatt til etterkontroll ,viste listene at kun ca. 10%  ble kontrollert. Rapporteringssystemet inneholder koder for bl.a. reoperasjon av samme lidelse. Når pasienter ikke tas til kontroll og koden ikke benyttes får man forståelig nok gode kvalitetstall. Anbudsvinneren hadde da også 2500 kneoperasjoner  uten en eneste komplikasjon eller registrert reoperasjon.

For den uinnvidde kan det opplyses at en MR-undersøkelse vil kunne gi en betydelig grad av falske positive funn. Jo eldre vi blir, jo flere av oss vil ha  MR-funn som ikke nødvendigvis har noen betydning og som i alle fall ikke skal opereres. Moderne ortopedi har erkjent at vi historisk har operert for mange . Mange blir ikke bedre av operasjon, og annen behandling har kommet bredere inn. Utsilingen av hvem som skal/ikke skal opereres er dermed svært  viktig. Avd.overlege for ortopedisk avdeling ved UiO ,  prof. Lars Engebretsen  redegjorde for problematikken som vitne i  retten. I sin virksomhet  vektla han MR-funnet ca. 20% i den nødvendige halv times  kliniske undersøkelsen . Utsiling av hvem som ikke skal opereres  er en viktig prosess både av medisinske  og samfunnsøkonomiske  hensyn.  Anbudsvinnerens praksis med å operer pasienter med positive MR-funn undersøkt kun av fastlege taler for seg. Slik praksis ble  av prof. Engebretsen og HSØ `s 2 rådgivende kirurger  karakterisert som uforsvarlig.

De 2 rådgivende kirurgene i HSØ  er i en anbudsprosess sentrale personer mht. kirurgisk kvalitetssikring og poenggiving til anbyderne. Helseanbud er komplekse prosesser  og de 2 kirurgene  representerer den eneste medisinske ekspertise i denne sammenheng. Klagerne på anbudet ble da også av HSØ opplyst om at klagene var fremlagt for de rådgivende legene. Ingen av kirurgene kunne imidlertid  i retten  bekrefte at de hadde  fått se klagene med pasientlistene. På spørsmål om hva de ville ha gjort om de hadde fått se dem svarte den ene at han ville gitt vinneren vesentlig færre poeng. Den andre ville ha strøket vinneren fra anbudet.

Å lese en Tingrettsdom der dommeren på sin side da konkluderer med at ”det ikke kan være så farlig å operere noen for mange, fordi de blir bra igjen etter hvert allikevel”  er mildt sagt sjokkerende. Ikke bare pga. faglig inkompetanse der man overstyrer 3 fagsakkyndige leger, men fordi det avslører en holdning innen et retts system der juridisk overmakt synes å mangle enhver ydmykhet i forhold til kompleksiteten i de mange faglige spørsmål et rettsvesen håndterer. Man undres unektelig hvor ofte slik praksis finner sted.

Den skjeve utviklingen mht. at det ble operert for mange , ble noen år tilbake varslet  til både direktøren i HSØ og til Helseministeren av en tidligere formann i Norsk Ortopedisk Forening. Brevene er fortsatt ubesvart og angitte ortoped synes å ha status som ”brysom”. Forholdet illustrerer den administrative og byråkratiske arroganse som er noe av det sentrale i vår helsedebatt: Manglende evne til å erkjenne at det faktisk er legene som best skjønner de faglige aspektene. Når HSØ legger ut 2500 kneoperasjoner på anbud er det nettopp det de får. Om de skulle ha vært operert eller ikke blir sekundært. Operasjonene er luket ut av de offentlige køene og noen kan slå seg på brystet. Og noen har med mer eller mindre kvalitet tjent stykkpris x 2500 x 4 år. Alt er rapportert til NPR, men hvem ettergår tallene for hva de virkelig kunne være verdt? Om en lang rekke pasienter som aldri skulle ha vært operert ikke ble bra, feies det under teppet. En del av disse endte opp hos andre kirurger   ved private og offentlige sykehus. HSØ `s sakkyndige vitner ble spurt om de hadde hørt om slike? Det var unektelig sant, realiteten var imidlertid at de i sin funksjon ikke kunne ta hensyn til ting de måtte ha kjennskap til , men forholde seg til anbudstekstene. Den som skrev den beste anbuds-stilen vant. Å gå etter realitetene var åpenbart ikke ønsket av HSØ.

HSØ har senere ansatt en kvalitetsansvarlig kirurg som fant å ville ettergå alderen på anbudsvinnerens knepasienter. Ingen ble kanskje overrasket over at gjennomsnittsalder også i nyere tid  lå betydelig over gjennomsnittsalder for pasienter operert i offentlig sektor. Av den enkle grunn som antydet foran: Eldre mennesker har mer kneproblemer enn yngre og har oftere positive MR-funn. Kirurgi betyr inntekter hvis man ikke holder sin sti ren. Kirurgi er unntaksvis løsningen, ikke regelen, noe som lenge har vært kjent.  Som anført har ikke administrative myndigheter vært interessert.

Et pasientvitne stod frem og fortalte om sin erfaring. Ikke bare ble hun operert uten forundersøkelse og uten å bli bra. Hennes journal bekreftet at hun var forundersøkt, noe hun ikke var.

Siktelsene ble i tur og orden frafalt. Lagmannsretten frikjente i siste omgang foretaket siktet for heleri av opplysninger. Aktor, statsadvokat Hartmanns  anke til Høyesterett ble forkastet.  Av en 4- årig prosess til et antatt 10-talls millioner kom det kun ut en dom for brudd på taushetsplikten for undertegnete og en sekretær , noe som normalt ville ligge inn under Helsetilsynet som en administrativ prosess. Taushetsplikt betyr i denne sammenheng ikke å ha spredt personalia, men å ha innehatt opplysninger man ikke hadde anledning til. Loven inneholder muligheter for å bryte taushetsplikten hvis opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Forfatter aksepterer at man kan ha forskjellig oppfatning av om varsling av  hundrevis av pasienter som opereres unødvendig er tungtveiende.

Dommen la imidlertid vekt på 2 forhold: Det kunne ikke ses at det ble hevdet å være en varsling. Politiavhør og en  omfattende mengde avisintervjuer viste det motsatte.  Varslingen var heller ikke troverdig  idet den skulle ha vært varslet til Helsetilsynet. Underlig er det da å lese Helsetilsynets egen uttalelse:  Forhold som berører kontraktsforholdene til helseregionene skal varsles helseregionen, ikke Helsetilsynet. Klager man til Helseregionen om at man mener de har gjort noe  skal de med andre ord etterforske seg selv.

Åpenbart er det ikke retten som skal bevise skyld, men siktete som skal bevise uskyld.  Helseregionene er i henhold til Spesialisthelsetjenesteloven pliktige til å skaffe sine innbyggere forsvarlige helsetjenester. Å la Helseregionene passe på seg selv  med aktuelle historie taler for seg.

Anbudsvinneren ble for øvrig politianmeldt for usannheter i anbudet. Politiadvokat Brekke som allerede hadde signalisert sitt standpunkt svært entydig, håndterte saken. Hans etterforskning begrenset seg til et brev før saken ble henlagt. Ingen ble avhørt , ingen av de ansatte  og  ingen pasient ble noensinne spurt av Politi , HSØ eller Helsetilsynet. Inhabilitet var åpenbart ikke et tema.

Vinner av  anbud i 2015 var for øvrig samme private foretak som i 2010.

Som Jack Nicolson sa i Gjøkeredet: «At least I tried».

Don`t try.

Halfdan V. Simensen

Spesialist i generell og plastisk kirurgi